Didis spasertur — Derfor er plasteret min stolthet
Didi har alltid et plaster på kinnet. Hun hører stadig spørsmålet: „Hvorfor tar du det ikke av?", men hun smiler bare og går videre.
Under en spasertur på en blåsende dag veller gamle minner opp — et fall, tårer og varme hender som holdt rundt ansiktet hennes.
Gå med Didi, skritt for skritt, og finn ut hvorfor plasteret virkelig sitter der.
På en blåsende dag gikk jeg en tur
Etter en deilig lunsj gikk jeg en tur foran huset.
I dag vil jeg fortelle litt om meg selv mens jeg går — om meg, Didi.
Det er ikke noe stort… men i dag har jeg bare lyst til å si det.
Jeg spiste for mye til lunsj. Hihi, Halmes matlaging er rett og slett uimotståelig.
Så jeg gikk ut for å fordøye maten. Ellers blir jeg søvnig.
Hverken for varmt eller for kaldt — en dag da vinden kiler i nesen.
På slike dager får jeg lyst til å ta store, kraftige skritt.
Dump, dump, dump.
„Hvorfor går du med plaster på kinnet?"
Jeg gikk på en brosteinsbelagt sti da butikkeieren fra hjørnet stanset og så på meg.
„Lille venn, i forrige uke også — hvorfor har du plaster på kinnet?"
…Det spørsmålet hører jeg veldig ofte. Faktisk nesten hver gang.
Når jeg går tur, i butikken, noen ganger til og med i heisen. Haha.
Og hver gang svarer jeg: „Bare fordi — det ser kult ut~" og går videre.
Men vet du hva? I dag dukket det hele tiden opp gamle minner mens jeg gikk.
Hvorfor tar jeg det egentlig ikke av? Er det virkelig for stilens skyld?
Hmm… litt kanskje. Hei, skrittene mine ble langsommere.
Når jeg begynner å tenke, blir skrittene mine langsommere
Jeg har en vane — når jeg begynner å tenke på noe, går jeg langsommere og langsommere.
Jeg tuslede avgårde og rørte forsiktig ved plasteret på kinnet.
Og da husket jeg.
Da jeg var veldig liten. Mye, mye mindre enn nå.
Den dagen jeg snublet og gråt av hjertets lyst
Jeg snublet over en stein og falt. Au!!
Kneet skrapte seg, kinnet skrapte seg. Jeg gråt veldig høyt.
Men da… kom det varme hender.
De holdt rundt kinnene mine, blåste forsiktig og satte på et plaster.
„Nå er du frisk igjen."
De hendene var virkelig så varme. …Mamas hender.
…
Jeg så en maur som ikke la ned sin byrde
Åh. Maur.
Under et tre marsjerte maur i en lang rekke.
En bar noe som var større enn seg selv — hei, hvordan løfter den det i det hele tatt?!
Jeg satte meg på huk og så på en stund. Mauren la aldri ned byrden sin.
Det må være tungt. Hei? Fortsatt. Hele veien?
Åh.
Det er akkurat som meg.
Jeg reiste meg og gikk videre.
Jeg la hånden mot kinnet. Plasteret var der. Det var alltid der.
Derfor tar jeg det ikke av
Ja, det er derfor jeg ikke tar det av.
Da jeg falt, sa noen til meg „nå er du frisk igjen".
Og det sitter her, akkurat på kinnet mitt.
Så det er ingen grunn til å ta det av.
Jeg tar det ikke av. Det er stoltheten min.
Hihihi~
Jeg tok store, kraftige skritt igjen.
Dump, dump, dump.
Vinden var litt mildere enn før.
Vil du tre inn i Didis og vennenes verden?
WAGZAK JUMP — hopp ut i verden
Ofte stilte spørsmål
Sp. Hvorfor tar ikke Didi plasteret av kinnet?
For Didi er plasteret ikke bare et vanlig sårplaster. Det bærer minnet om mamas varme hender som holdt rundt kinnene hennes og sa „nå er du frisk igjen" da lille Didi falt og gråt. Derfor er Didi stolt av det og tar det ikke av.
Sp. Hva kan denne historien gi et barn?
Historien forteller at kjære minner — selv om de ikke synes — lever lenge i hjertet. Akkurat som Didi kjenner seg igjen i mauren som bærer sin byrde, kan et barn kjenne at kjærligheten det har fått er en kraft som beskytter det.
Sp. Kan man møte Didi og vennene hennes i WAGZAK JUMP?
Ja. I WAGZAK JUMP drar Didi og vennene hennes ut i verden sammen med barn. Uten reklame, på 30 språk, med over 100 3D-innhold — fortelling og læring går hånd i hånd.
Det var dagens spasertur-historie! Vi ses snart med flere eventyr. Hilsen, Didi.