En drøm dypt nede i havet — hvorfor er fingertuppene mine blå?
Dette er historien om Didis havdrøm.
I drømmen ser hun en skilpadde som har bitt på en plastbit, og hun rekker nesten ut etter en søt blåringet blekksprut — så skjer det!
Når Didi våkner, bestemmer hun seg for å bli en ekte havvokter.
Puh, hånden er hel

„Puh… som tur er, hånden er hel."
Gjett hva jeg gjorde aller først da jeg slo opp øynene?
Jeg så på fingertuppene mine.
I drømmen var jeg akkurat i ferd med å ta på en liten, søt blå blekksprut.
Da ropte noen „Ikke gjør det!" — og jeg våknet med et rykk.
Hjertet banket helt vilt. Oi sann, var alt sammen bare en drøm?
Jeg klemte dyna inntil meg, ble liggende helt stille og kalte frem havet jeg nettopp hadde besøkt, en gang til.
Drømmen startet med en måke med olje på fjærene

Drømmen begynte ved en strand.
Bølgene hørtes så friske ut at jeg tenkte „å, så herlig!", men over hodet mitt baset en måke som om den slet.
Den slo med vingene, men sklei stadig tilbake og fikk ikke ordentlig løft.
Da jeg kom nærmere, så jeg at fjærene var smurt inn i noe klissete.
Havet er så friskt, så hvorfor sliter måken sånn?
Når det lekker olje fra et havarert skip og det fester seg i fjærene, blir vingene tunge og fuglen klarer ikke å fly.
Noe i meg skalv. Hvis det er sånn oppe på overflaten, hvordan er det da der nede?
Jeg trakk pusten dypt og dykket ned under havflaten.
Vakre havdyp — men i munnen til skilpadden…

I begynnelsen var det helt nydelig.
Wow, her er det fremdeles rent!
Mellom de fargerike korallene fløy fiskestim forbi meg, og solstrålene glitret i takt med bølgene.
Jeg pustet nettopp lettet ut, da…

Et lite stykke lenger framme så jeg en skilpadde.
Det satt noe i munnen på den, og man kunne se at det plaget den.
Jeg svømte nærmere og så at det var en gjennomsiktig plastbit.
Den hadde nok forvekslet en plastpose som drev forbi, med en manet og snappet den til seg.
Tenk hvor ille det må ha vært…

Akkurat da hjertet sank i meg, kom det svømmende en redningsperson i dykkerdrakt.
Hen hjelper havets dyr, fortalte hen.
Hen dro plasten forsiktig ut av munnen på skilpadden — og skilpadden svømte fri sin vei videre!
Puh, godt å se.
Det finnes noen som gjør havet vondt, men det finnes også noen som passer på det.
Det som lå skjult i magen til fisken

Jeg svømte et lite stykke til, da jeg plutselig kunne se rett inn i magen til en fisk.
Der inne lå det fullt av bittesmå korn.
Oj, er alt dette plastbiter?!
Plasten vi bruker og kaster, brytes ned til ørsmå biter i havet.
De er så små at vi knapt ser dem, og fiskene tror det er mat og svelger dem.
Havet så friskt ut på utsiden, men inne hadde det det vondt.
En hånd som setter den lille krabben tilbake

Langt der ute fisket en båt krabber med nett.
Men i nota kom det også opp riktig små babykrabber.
Hei, hva blir det av om de tar med så små også?
Jeg så med bankende hjerte at fiskeren én etter én satte de minste krabbene varsomt tilbake i havet.
Hen sa det er for å vente til de blir større og voksne.
For hvert havdyr finnes det en størrelse hvor man får lov til å fange dem, og en tid hvor man ikke får.
De aller minste sendes tilbake så de kan vokse seg store i havet.
Slik er det alltid små venner igjen i havet. Hihi, nå begynner jeg å kjenne havets regler!
Jeg rakte ut hånden — og da hørte jeg „Ikke gjør det!"

Da kom det smygende ut en liten blekksprut fra en sprekk i fjellet.
De blå ringene på kroppen glitret så fint.
„Wow, så søt~ Får jeg bare ta på den én gang?"
Jeg rakte ut hånden uten å tenke meg om.

„Ikke ta på!"
Noen stoppet hånden min i siste sekund.
Den blåringede blekkspruten har vakre mønstre, men bærer et veldig sterkt stoff i kroppen.
I havet finnes det ganske mange små vesener som ser fine ut, men kan være farlige hvis man tar på dem.
Å se på dem fra avstand — det beskytter både dem og deg.
Det var nære på!
Akkurat da jeg trakk pusten dypt, fløy øynene mine opp.
Våknet av drømmen — men hjertet visste allerede

Ja, alt var en drøm.
Den blåringede blekkspruten, skilpadden med plast i munnen, måken med olje.
Men for å være en drøm var alt utrolig tydelig.
De urolige øynene til skilpadden, kornene i magen til fisken og den stemmen som ropte „Ikke ta på!".
Jeg lå under dyna og tenkte stille for meg selv.
Havet er ofte langt unna, så vi vet ikke helt hvordan det har det.
Men nå hadde jeg jo sett det. Hvis ikke den som vet det, gjør noe, hvem skal da?
Jeg hoppet ut av senga, og det første jeg gjorde, var å ringe Banggu.
Da starter vi for alvor — havvokterleken

„Banggu, skal vi leke havvoktere?"
Først bestemte vi at vi i én uke skulle telle hvor mye plast vi bruker hjemme.
Plastflasker, plastposer, sugerør… oi, det ble mye mer enn jeg trodde!
Ikke for å kjefte — men som en skattejakt: „Hvor mange fant vi i dag?"
Slik ser man hva som kan kuttes ned. Drikke uten sugerør, ta med egen pose i butikken.
Hvis vi bruker bare én plast mindre, slipper en skilpadde et sted å bite på en plastbit.

I helgen reiste hele familien til stranden, og vi prøvde beachcombing.
Beachcombing er en lek hvor man går langs stranden og samler det bølgene har skyllet i land.
Vi plukket fine skjell, runde glassperler og samtidig søppel.
Tanken på at havet blir litt renere for hver bit jeg plukker opp, gjorde at skuldrene rettet seg helt av seg selv!

Hjemme laget vi havets venner av gjenbruksmaterialene vi hadde samlet.
Korker fra plastflasker ble til skall på en skilpadde, og fargerikt papir ble til prikkete fisker.
Jeg skrev også et lite brev til havets venner.
„Beklager. Og fra nå av skal jeg passe godt på dere."
Til blekkspruten jeg nesten tok på i drømmen, vinker jeg bare med øynene fra avstand.
Neste drøm vil jeg gjerne se en snøhvit måke som svever fritt over himmelen — ikke en med olje. Hihi.
▶ Den ekte AR-skjermen i WAGZAK JUMP
Møt Didis havhistorier i AR










← Sveip til siden
Skal du selv hoppe rett ned i havet?
WAGZAK JUMP — hopp rett inn i verden
Ofte stilte spørsmål
Sp. Hva gjør havet skittent?
Det er tre hovedkilder. Olje som lekker fra skip, plast vi kaster som brytes ned til små biter og tas for å være mat av fiskene, og at man fanger for unge fisk. Derfor er veien til å passe på havet å redusere plasten og bare fange sjømat i den størrelsen og perioden som er fastsatt.
Sp. Hvorfor må man ikke ta på en blåringet blekksprut?
Den blåringede blekkspruten har vakre mønstre, men bærer et veldig sterkt stoff i kroppen, så man må ikke ta på den. I havet finnes det vesener som ser fine ut, men kan være farlige å ta på — det er bedre å se på dem fra avstand. Vanen med å spørre en voksen om ukjente havdyr og ikke ta på dem selv, beskytter både deg og havvennene dine.
Sp. Hvilke „havvokter-aktiviteter" kan man gjøre hjemme med barnet?
Prøv å telle familiens plastbruk i én uke som en skattejakt og finn måter å kutte ned på, eller dra til stranden og plukk opp det bølgene har skyllet i land (beachcombing). Det å lage havvenner av gjenbruksmaterialer og skrive små brev til havets dyr funker fint. Når man ikke kjefter eller gir dårlig samvittighet, men oppdager og lager ting sammen, blir barnet mye mer ivrig med.
Neste gang kommer jeg med en ny morsom havhistorie. Klem, Didi.
