Eunice, fortell meg mer om honningen fra landsbyen deres
Didi utveksler brev med jevnaldrende Eunice, som bor i Tanzania.
Om blomsterenga i landsbyen, om honningbiene til Eunices pappa, og om bekymringen for at det ikke har regnet på lenge.
La oss lese sammen hvordan brev kan gi hverandre styrke, selv når vi bor langt fra hverandre.
Til Eunice — mitt aller første brev
Kjære Eunice,
Hei! Jeg heter Didi og bor i Korea.
Jeg så bilder av nabolaget ditt i WAGZAK JUMP, og det var så mange blomster at jeg ble sittende lenge og se på dem.
Mens jeg spiste honningbrød som bestemor hadde laget, fikk jeg plutselig veldig lyst til å skrive til deg.
Hvordan ser dagen din ut? Hva liker du best?
Det er første gang jeg skriver brev til noen så langt unna — hjertet mitt banker litt av glede.
Til Didi — velkommen til Shuli-landsbyen vår
Kjære Didi,
Å, et brev! Jeg ble så glad at jeg nesten hoppet i taket.
Jeg heter Eunice, er åtte år, og bor i landsbyen Shuli i Tanzania, i Afrika.
Landsbyen vår er virkelig full av blomster og trær.
Jeg pleier å skryte av at det er et godt sted å leve — både for mennesker og bier.
Da jeg hørte at du satt så lenge og så på bildene, ble jeg helt stolt. En dag må du virkelig komme på besøk!
Til Eunice — hva er den trekassen?
Eunice, på bildet så jeg en boks som hang i et tre.
Hva er det egentlig? Et fuglehus? Jeg lurte lenge.
Og honning! Jeg elsker virkelig honningbrød.
Da jeg fortalte pappa at pappaen din samler honning selv, ble han kjempeoverrasket.
Hvordan smaker den honningen? Er den søtere enn honningbrødet til bestemor?
Til Didi — historien om pappas honningbier
Kjære Didi,
Du gjettet riktig! Det er en bikube. Pappa har hengt den opp i treet for å samle honning.
Når biene flittig flyr fra blomst til blomst, samler det seg søt honning inne i kuben, litt etter litt.
Pappa selger honningen på markedet, og det er en stor hjelp for familien vår.
Derfor er biene ikke bare insekter for oss — de er som en del av familien.
Hvordan den smaker? Hmm — den smaker av sol! Jeg lurer også på hvem som ville vinne: vår honning eller bestemors honningbrød.
Til Didi — det regner ikke for tiden
Kjære Didi, i dag skal jeg fortelle deg noe ærlig.
Det er veldig varmt i landsbyen vår for tiden. Og det har ikke regnet på veldig lenge.
Blomstene blomstrer ikke like rikt som før, og biene flyr derfor én etter én av sted til andre steder.
Pappa ser stadig opp mot himmelen.
Når det ikke regner, er det vanskelig å dyrke jorda, og drikkevann blir også kostbart.
Men jeg er likevel glad i landsbyen vår. Jeg ønsker bare … at regnet skal komme tilbake.
Til Eunice — jeg har lest meg opp også
Etter brevet ditt klarte jeg ikke å sitte stille.
Jeg gravde lenge i bøker og videoer for å forstå hvorfor det ikke regner hos dere.
Det viser seg at mens vi lever bekvemt, slipper det ut usynlig eksos fra fabrikker og biler.
Når det samler seg høyt på himmelen, blir jorda sakte varmere, og noen steder slutter regnet å falle som før.
Tanzania og Korea — vi bor alle på samme jord.
Så dette er ikke bare en sak for landsbyen deres — det er en sak for oss alle.
Til Eunice — la oss samle brev sammen
Eunice, jeg har funnet ut noe fantastisk.
Det finnes venner over hele verden som vil stå sammen med dere.
Når alle de hjertene samler seg i brev, kan landsbyer få gravd brønner og rent vann fram.
Pappa kan få hjelp til å finne nytt arbeid, og du kan gå på skolen med roligere hjerte.
Ett enkelt brev fra meg får nok ikke regnet til å falle allerede i morgen.
Men hvis du, jeg og enda flere venner samler hjertene våre, blir historien helt annerledes.
Ikke „jeg hjelper deg", men „la oss gjøre det sammen" — det er mye finere, ikke sant?
Til Didi — vi to begynner
Kjære Didi,
Da jeg leste brevet ditt, sved det i nesen. Du vet hva det betyr, ikke sant?
Bare det at du har lyttet til bekymringene våre, gjør hjertet mye lettere.
Ja, la oss to begynne først. Og la oss spørre andre venner også om de vil skrive med oss.
Du forteller om Korea, og jeg forteller om Shuli-landsbyen.
La oss fortsette å være knyttet sammen gjennom brev!
Til Eunice — jeg skriver igjen
Eunice, takk for svaret. Jeg leste det om og om igjen.
Fra og med i dag begynner jeg på et lite løfte.
Jeg slår av lys jeg ikke bruker, og når jeg drikker vann, bruker jeg min egen flaske i stedet for et pappkrus.
Jo mindre engangs ting vi bruker, jo lettere har jorda det.
Jeg tror at når alle de små vanene samler seg, kan de en dag bidra til at det igjen faller kjølig regn over landsbyen deres.
I neste brev skriver jeg oppskriften på bestemors honningbrød. Prøv å lage det med honningen fra landsbyen deres!
Selv om vi bor langt fra hverandre, deler vi den samme jorda — derfor skriver jeg ofte.
Eunice, jeg skriver igjen. Ha det bra! Klem.
▶ Ekte AR-skjerm fra WAGZAK JUMP
Møt Eunice fra Tanzania, fra Didis historie — direkte i AR
← Sveip for å se mer
Vil du møte Eunice fra Tanzania selv?
WAGZAK JUMP — hopp inn i verden
Ofte stilte spørsmål
Sp. Har klimaendringene virkelig noe med honningbier å gjøre?
Når jorda blir varmere og varmere, varer tørken lenger, og blomstene blomstrer ikke like rikt som før. Honningbier samler nektar fra blomster, så når blomstene minker, blir det vanskeligere for biene å leve. Slik henger naturen sammen. Samtidig henger vær og natur sammen med mange ting samtidig, så i stedet for å si „én handling fører direkte til ett resultat", er det viktigere å forstå det større bildet sammen.
Sp. Hvordan kan vi stå sammen med en venn som bor langt unna?
„Å hjelpe" trenger ikke bety at man ensidig tar seg av „noen man synes synd på". Det å dele historier og samle hjerter sammen er i seg selv en stor kraft. Når mange mennesker samler varme brev og oppmerksomhet, kan det føre til virkelige endringer — som en brønn i en landsby eller barn som får gå på skolen. Det viktigste er ikke „jeg hjelper deg", men „la oss gjøre det sammen" — et likeverdig hjerte.
Sp. Hvilke aktiviteter kan vi gjøre hjemme sammen med barnet?
Lag små energivaner sammen — slå av lys som ikke er i bruk, bruk egen vannflaske i stedet for pappkrus. Skriv også gjerne et varmt brev til en venn i et annet land eller i nærområdet som har det vanskelig. Når dere med nysgjerrighet og respekt snakker om hverdag og kultur langt borte, ser barnet verden bredere og varmere. Det viktigste ordet er „sammen".
Neste gang kommer jeg med en ny morsom leksjonshistorie. Hilsen Didi.